Denne ville blitt en fin kortfilm... Skrevet av Douglas Adams:
Kjeks:
Dette har faktisk hendt et virkelig menneske, og det virkelige mennesket er meg. Jeg skulle ta et tog. Dette var i april 1976, i Cambridge, England. Jeg var litt tidlig ute fordi jeg hadde tatt feil av togtidene. Jeg kjøpte meg en avis for å løse kryssordet, en kopp kaffe og en kjekspakke. Så fant jeg meg et bord å sitte ved. Jeg vil at dere skal se det for dere. Det er viktig at dere har et klart bilde av omstendighetene. Her er bordet, avis, kaffekopp, kjekspakke. Det sitter en fyr tvers over bordet, en helt alminnelig utseende fyr i dress med en dokumentmappe. Han så ikke ut som noen som kan finne på å lage trøbbel. Men så skjedde altså følgende: Plutselig lente han seg fram, tok kjekspakken, åpnet den, tok ut en kjeks og spiste den.
Det må sies at vi briter alltid har vært litt dårlige til å håndtere den slags situasjoner. Det finnes ingenting i vår bakgrunn, oppdragelse eller utdannelse som kan sette oss i stand til å takle noen som helt åpnelyst har stjålet kjeksene våre. Dere vet hvordan det ville ha gått hvis det hadde skjedd i sørsiden av Los Angeles. Vi ville umiddelbart ha hatt skuddveksling, sirklende helikoptre, CNN - ikke sant? Til slutt gjorde jeg det enhver engelskmann ville ha gjort: Jeg overså det. Jeg stirret på avisen, nippet til kaffen, forsøkte å fylle inn et ord i kryssordet uten å få til noe som helst, og tenkte: Hva skal jeg gjøre?
Til slutt tenkte jeg: Det får ikke hjelpe, jeg får bare la det stå til, og prøvde så godt jeg kunne ikke å legge merke til at pakken allerede var åpnet. Jeg tok ut en kjeks til meg selv. Jeg tenkte: Der satt jeg han på plass. Men det gjorde jeg slett ikke, for øyeblikket etter gjorde han det igjen. Han tok en kjeks til. Ettersom jeg ikke hadde sagt noe første gang, ble det enda vanskeligere å ta opp emnet denne gangen. "Unnskyld, jeg kunne ikke unngå å legge merke til..." Det gikk lissom ikke.
Vi gikk gjennom hele pakken på denne måten. Når jeg sier hele pakken, så var det altså bare åtte kjeks eller noe slikt, men det føltes som en evighet. Han tok en, jeg tok en, han tok en, jeg tok en. Til slutt, da det ikke var flere igjen, reiste han seg og gikk. Det vil si, vi utvekslet betydningsfulle blikk, så gikk han sin vei og jeg pustet lettet ut og lente meg tilbake.
Straks etter kom toget mitt, så jeg tømte i meg resten av kaffen, reiste meg, plukket opp avisen, og der lå kjekspakken min. Det jeg liker aller best ved denne historien er at et sted i England har en helt alminnelig fyr gått omkring i et kvart århundre med nøyaktig den samme historien - men han mangler poenget.



LinkBack URL
About LinkBacks
Svar med sitat




Bokmerker