Skoleprosjekt: Etanol

**zidane** · 21st May 2009, 15:33

Vi fikk i oppgave å presentere realisme/naturalisme i norsken på skolen (3 klasse, allmenn). Resten av klassen valgte å holde foredrag, vi lagde film..

I naturalismen var kunstnere opptatt av å skildre skyggesidene i samfunnet. Vi tenkte derfor å lage en film om alkohol og ensomhet. For å få en god karakter måtte vi involvere alle på gruppa like mye i filmen, og vi måtte få fram emnet. Pga av sinnsykt dårlig tid (6 skoletimer), og erfaring med at norske allmennstudenter ikke alltid er like gode skuespillere - valgte vi å ikke ta med noen dialoger, men heller prøve å skape stemning med musikken.

Cover Text:
Vi lever i en tid der nettopp tiden har blitt en mangelvare. Alt er i stadig forandring, bilene går fortere, kommunikasjonen går raskere, vi spiser hurtigmat og trappene går av seg selv. Ingenting står stille, men for enkelte mennesker går tiden sakte. Mennesker som har et problem glemmer ofte at de er en del av et fellesskap. De isolerer seg selv fra omverdenen og faller lenger og lenger ned i en ond spiral av mørke og ensomhet. I denne filmen får vi et innblikk i en alkoholikers hverdag, og åpenhjertig og ærlig prøver den å formidle en side ved alkoholen som mange kanskje ikke kjenner til – ensomheten.

"Hei, jeg heter Roar, jeg er en alkoholiker og dette er min
historie..."

Personlig synes jeg filmen blir kjedelig i lengden og at den ikke driver fram noe særlig poeng - bare skildrer ensomme alkoholikere. Men det kan være fordi jeg har sett filmen så mange ganger. Hva synes dere? Setter stor pris på tilbakemeldinger.

http://vimeo.com/4535128

**Oceanstudio** · 21st May 2009, 15:49

Greit gjenomfør og godt filmet. Så kamramannen i et av bildene engang ellers var filmingen god og nesten feilfri.

Stuset litt på han som spilte roar? For meg virket det mere som han var funksjonshemed på måten skuspilleren spilte han på.

**Kenny Wang** · 21st May 2009, 16:44

Jeg tror det skal godt gjøres å klare å se hele denne filmen uten å pause den og gjøre noe annet i mellomtiden. Jeg fikk skikkelig mark i ræva av den. Dette er jo så klart fordi den mangler all form for storyline. Du nevner jo at filmen faktisk mangler dette, men jeg tror det er viktig at filmen i seg selv klarer å formidle fra starten av at det er en kunstfilm og ikke en kortfilm, slik at folk ikke venter på at noe skal skje. Dette er som en eviglang midtfilmmontasje uten framdrift, og det kan ikke brukes til noen ting.

Men når det er sagt så er fotoet særdeles bra. Pene føringer. Tidvis gjennomtenkte utsnitt og vakre bakgrunner som står i kontrast med drittlivet til personene. Fargekorrigeringen er pen uten å overdrive og introen er noenlunde original og stilig. Som følelsesformidler fungerer den greit nok sammen med musikken, selv om musikken blir noe ensformig etter hvert. Problemet med å skape følelser hos seern med en kunstfilm er at det er karakterutviklingen som gir oss medfølelse og dermed fører til at vi bryr oss som tilskuere. Når dette mangler, så ser man bare på masse bilder av folk man ikke kjenner. Det kunne kanskje klart seg med litt samhandling med andre mennesker som fikk føle på alkoholismen gjennom at de var sinte, lei seg og andre sterke følelser i stedet for at de bare vandrer hvileløst omkring.

Jeg klarte heller ikke sluke alle tenåringene som er hardbarka alkoholikere. Og de aller fleste alkoholikere er ikke uteliggere, så det er sagt. Og når man først skal sminke folk så de ser herpa ut, så må man ta den helt ut. Jeg kjøper ikke at den blonde jenta ikke har giddet å sminke bort det blå under øynene, men har pen manikyr. Da er det bedre om hun faktisk ser bra ut, slik at man føler hun har prøvd å dekke over noe.

Filmen er ikke trist, den er nitrist. Dvs at den blir for langdryg til at jeg klarer å føle noe og blir lei før det andre minuttet er omme.

Skuespillet var veldig ensformig og til tider preget av sterk self-awareness (hva enn det heter på norsk) hos skuespillerne. Hvis du skal vise alkoholisme, så vis alle de forskjellige sterke følelsene. Også de glade. Jenta ble ikke glad når hun hadde handla seg øl. Når jeg ser drukkenbolter på butikken, så behandler de ølflaska som en liten unge de elsker over alt på jord og de har et smil som vanlige mennesker bare kan lengte etter.

Filmen ville gjort seg bedre som svarthvite stillfotoer i en dokumentar og regien er helt fraværende uten menneskeinnsikt, men alt i alt er filmen godkjent som en kunstfilm og den visuelle, noe originale stilen, kan vise seg å bli svært fungerende i noe som kan virke som en vordene filmfotografs framtid.