Hei,
Legger ved en uferdig kortfilm, hvor jeg trenger videre tilbakemeldinger, setter stor pris på 'mye.' Ikke vær for krasse, er en sårbar person Filmens tema betyr endel for meg:

Filmet med Canon 550.

Kortfilmen er kalt 'Are You All Right?'(På norsk, 'Hvordan går det?')
Og for meg personlig skal det være en kritikk til hvordan vi som mennesker alltid svarer at det går bra, da vi får spørsmålet 'Hvordan går det?' (En lengre forklaring på både innflytelse og videre evaluering er vedlagt under lenken på engelsk)

Enkelt Plot:
Jenta i filmen ser seg selv hvordan hun virkelig føler i speilet, og hvordan hun i 'virkeligheten' fremstår som vanlig.
Hun tar på seg jakken, og går ut - Svart/Hvitt i speilsekvensen, går over i farge, som en forbereding på 'virkeligheten'.

Dette er fortsatt ikke filmet:
Hun går ut hvor en venninne venter utenfor døra, hun spør 'Are You All Right?'
Jenta svarer -'I'm Good'
The End

Det er en enkel kortfilm. Og jeg er klar over mange av feiliene allerede.
Personlig er jeg ganske fornøyd med Speil sekvensen.
Jeg mener jeg må ha jenta i venstre side istedet for høyre, hvor vi ser henne i virkeligheten?

Jeg skal også legge til en GreenScreen sekvens, slik at hun står foran speilet i høyre side, slik at det ser ut som en dialog, dette vil tilføre en mer realisme over det hele. Slik at hun står rolig i virkeligheten, men fremstår 'fragile' i speilet.

Ellers er det noe galt i kuttinga i det hun tar på seg jakka og går.

Musikken er litt hakkete, og jeg skal få en bekjent til å spille den inn på*nytt.

Hvordan synes dere musikken passer?(Kan fortsatt forandres) Er den for dyster, eller legger den seeren under en midlertidig transe?

Jeg vil gjerne vite hva dere ellers syntes, og hva jeg kan forbedre, og gjenfilme

Setter stor pris på all positiv tilbakemelding, negative taes i betrakning



A quote from Ordinary People 'We were going to our son's funeral and you were worrying what I wore on my feet!'
Robert Redford's film from 1980, tries to embrace of what we think as normal, but clearly isn't. Ordinary people is about an 'ordinary family', where a mother wants to keep the normal facade, of the family where one of the sons recently died.

Taking this film as a starting point, I decided to do something that described a psychological feeling, and emphasize our needs to express our feelings, but also hide them from others. It is mainly a criticism to society of how many of us are trapped in a trance we're we don't allow our selves or others to express feelings that can appear as a personal weakness.

I started the short film, out of focus till focus, something among others Antonioni is well known for.

Moving on I wanted to capture the essence of the emotions expressed on screen, Influenced from 'The Mirror' of Andrei Tarkovsky and 'Persona' and 'Cries and Whispers' of Ingmar Bergman.

Bergman uses a lot of contrast, black & white, and odd fading representing the emotions; he has for example used red, as he thought this was the color of the soul. In my last sequence, I use a smooth transition from black and white to color, then to absolute brightness, representing, the contrast of the girl's thought sequence that is in black and white, and a preparation of entering the real world in color.

The story is simple and short, called 'Are you all right?' A line that we're all familiar with, that we hear, several times a day. This line will also trace back to the conclusion of my criticism in the end of the film.

She walks out the door,

Where she meets a friend, who asks 'Are You all right?'
The girl replies: 'I'm good...'
They walk on. The end.